La Ceiba

La Ceiba! El carnaval! Da vi ankom La Ceiba og fant en taxi påsto sjåføren at hotellet vi skulle til var "muy bueno". Da vi kom til hotellet fikk vi beskjed om at vi ikke var ventet. Hadde vi booket altså? Hm, rart! Men vi fikk to dobbeltrom og det så ut til å ordne seg. Resepsjonisten ga oss en kort brief om karnevalet dagen etter og mulige spisesteder, og ut i fra dette fant vi resten på egenhånd. Vi fant fort ut at denne byen ikke var preget av europeiske turister og ble etterhvert rimelig vant til å høre fraser som "hello ladies", "bye, bye" og "i love you". Den første dagen gikk med til å se på karnevalsforberedelser og rusle langs stranda. Vi fant en restaurant med god mat og et utested med gode strawberry daquiry's og livlig musikk. Etter en litt spennende natt på hotellet med mye lyder i gangene, og Gina som oppriktig mente at det MÅTTE være noen som hadde gått inn på badet. Dette gjorde Linda lettere stressa, men hun skjønte etterhvert at det måtte være en av Ginas snakke-i-søvne-øyeblikk og sovnet igjen etterhvert. Natta videre var prega av lyder og banking på dører, noe som gjorde det litt befriende å våkne morgenen etter og nyte frokost og kaffe på Dunkin' Donuts. Dagen videre ble tilbragt på et hotell med solsenger og basseng, og  Photoshoot på stranda før parade i gatene med mange spennende innslag, dans, masker og farger. Her så vi definisjonen på rumperisting, og ble langt over gjennomsnittet imponert over korpsene med spennende instrumenter og bevegelser vi bare kan drømme om. Honduranerne (?) får selv Shakira til å blekne. Vi elsker 17.mai, men dette overgikk alle norske feiringer. Gatene var fulle av liv, røre og musikalske mennesker.

Carnaval in town!

Gina og Tone sjekker ut byen

 Hostellbalkongen tildlig om morgenen

 Deilig avkjølende i basseng

Solnedgangs-Corona... M-m-mmmmh!

Linda tuller fortsatt

 I en alder av 23 er det fortsatt like morsomt å leke i strandkanten

Photoshooting med nytt kamera :)

Tadaaaa!

Maskert bil! Fjær, smykker, farger, musikk, dans og glade mennesker

 

Paradegata

Bam-barabam! 

Tone filmer

Rumperisting på høyt nivå

Sjørøverkorps?

Hostellet vi bodde på

Og sist, men ikke minst, Dunkin' Donuts

20. mai 2011, HEST ER BEST

Vi sitter i skrivende stund rimelig svette på bussen mellom San Pedro Sula og La Ceiba. Turen skal ta 3 timer. Alle vinduer er åpne og vi sitter med varm vind i håret og nyter det grønne landskapet og alt annet vi suser forbi. Ganske avslappende i grunn, til tross for at bussjåføren tuter i hytt og pine. Vi har slått oss til ro med at han stort sett bare mener ”her kommer jeg”. Dagen i går var prega av Tone og Anders’ innspurt i oppgaveskrivinga, og Gina og Linda benytta seg av muligheten til å nyte aircondition og hver sin bok, i den foreløpig litt overveldende varmen. Vi fikk bagasjen vår tilkjørt fra flyplassen i god behold, og alt var fryd og gammen. Vi spiste middag på internasjonale Friday’s med et par søvnfremkallende øl ved siden av maten. Tror nok vi undervurderte oss selv litt med tanke på døgnrytmen vi påsto vi hadde klart å snu. Leggetid ble ca 21:30, stuptrøtte som få. I dag tidlig ble vi vekket av en aggressiv aircondition, en morgenfugl av en hane som begynte å gale sånn ca 03:04 og et mulig jordskjelv? Alt dette akkompagnert med diverse hundebjeff herfra og derfra. Takk og pris for at vi la oss tidlig! Vi fikk hotellfrokost i morgensola og ble kjørt til busstasjonen hvor bussen til La Ceiba gikk i nitiden. Det vi har hengt oss mest opp i til nå, er: Gina: ”Det er fascinerende at hun dama ikke har noe skill i håret sitt!” og ”hun hadde fine negler!”. Linda: ”Esso On The Run! Wooow.” og ”Sjekk lastebilene a’! De er sånn amerikanske, de ser skikkelig dyre ut!”, og så at det er mange svære rumper ute og går her. Vi liker landet så langt! Foreløpig helt uten myggstikk og solbrente skuldre. Nå gleder vi oss til karneval!

PS! Det var ikke hester på dette kontinentet før koloniseringen i 1492, men Gina syns det er veldig mange her nå. Gina + hest = sant.

Klem fra Gina & Lindíssima

Turistene har ankommet Honduras i klær tilpasset norsk temperatur. Sånn går det når bagasjen fortsatt ligger i Miami.

Oppgaveskriving

Mango kjøpt ut av bussvinduet

Aircondition! mmmmm! 

Linda bare tuller, hun! 

Hengekøye i San Pedro Sula

Lokal frokost, det var godt, vi lover :)

Morgen-kos har gull i munn! Rime, det kan vi ikke.. 

Hello, busstur! 

Blinkskudd fra vaare 23 foerste reisetimer

Linda paa Miami Airport

Gina paa Miami Airport

Deilig amerikans maaltid! Mmm..

Tordenskyer i solnedgang mellom Miami og San Pedro Sula

Troette turister etter ca 20 timer paa reisefot

Vi har vaert innom fire tidssoner, og klokka ble stadig mindre og mindre...

Første møte med Honduras

Å reise i ett døgn er ingen spøk. Vi har sovet en del i lufta, men klarte alikevel å få ti timer på øyet da vi kom frem til The Metrotel Express. Det må også nevnes at bagasjen vår fortsatt er i Miami, så vi har fått utdelt en liten reisepose med det mest nødvendige. Dvs tannbørste, høvel, tannkrem og mannedeo. 
Vi har heller ikke fått møtt Tone og Andrs enda, da misforståelser og div hjernefeil hos Gina, sørget for at T og A er på vei til San Pedro Sula akkurat nå. Tone reddet oss forøvrig i går ved at hun fikk booket oss om på et annet hotell og vi ble hentet på flyplassen med en mann med et skilt med navnene våre på. Stor stas! Nå skal vi spise frokost, snart møte superparet og ringe flyplassen ang bagasjen. Alt dette mens vi lukter menn. Dette MÅ bli en fantastisk dag :D 

Før avreise - og litt om oss

Kvelden før den store dagen, er egentlig også en stor dag. Selveste 17. mai avsluttes hjemme hos Ginas foreldre på Stovner, der hele gjengen av gamle foreldre (der får dere for å omtale oss som 'småjentene' hele kvelden) er samlet for god mat, drikke og mimring om gamledager. De neste 16 døgnene skal vi tilbringe sammen, både dag og natt. Derfor varmer vi opp med å sove første natt på Ginas pikerom. I dobbeltsenga.

Vi gleder oss til i morgen. Flyet letter kl 0755 fra OSL og første stopp er Heathrow (takk til mamma-Elisabeth som kjører tidlig om mårra'n). Deretter reiser vi til Miami og så til San Pedro Sula, Honduras. Der møter vi Tone og Anders som har bodd i Nicaragua siden januar. Nå snakker de flytende spansk (belager vi oss på, vi snakker IKKE spansk) og er på rundreise. To uker i Honduras tror vi blir veldig gøy.


MEN før vi fortsetter å fortelle eventyr må vi begynne med begynnelsen. Vi (Linda og Gina) har kjent hverandre fra den dagen Gina ble født (da var Linda to måneder og ti dager gammel. Et ekte nurk!), og det var våre fedre (pappa-Rune og pappa-Ståle) som introduserte oss for hverandre. Pappaene er barndomsvenner og er skyld i mang en rampestrek utført på Stovner i 60- og 70-årene.  Utallige 17. maier, nyttårsaftener og sommerferier har vi tilbrakt sammen, men pappa-Rune tok med resten av familien og flyttet til Asker da vi var 11 år gamle, og det ble mindre og mindre kontakt gjennom ungdomstiden.

En gang i 2010 skulle Gina på bryllup i Bergen, og visste at Linda bodde i vestlandsbyen og studerte på denne tiden. Et møte ble planlagt og etter en kveld med taco, latter og mye Hansa begynte vennskapet igjen å blomstre. I januar 2011 bestemte Gina seg for å reise til Honduras for å besøke Tone og Anders, men ingen i nærmeste vennekrets hadde mulighet til å bli med. Løsningen ble derfor å legge ut en 'kontaktannonse' på Facebook (Reisefølge søkes - audition kreves) og det var én søker: Linda. Gina hadde valget: reise med Linda eller reise alene. Valget var lett. Og nå skal vi på tur!

Tilbake til 17. mai. Hvitvinen er konsumert, cabareten er fortært og sekkene pakket. Vi skal snart i køya og belager oss på 20 timer reisetid før vi kommer til sydligere strøk. Eventyret har ikke enda begynt, men vi har allerede rukket å le, knise, fnise og ha det skikkelig moro! Dette blir GØY.